My Deepest Condolences to Catherine and to the family. May God strengthen you at this time.❤️🙏. Rest in Peace 🙏
Kondolerer. ️
Min kjærlighet min vakre mann,
Mens jeg skriver dette, sitter jeg ved sengen din og holder hånden din med elver av tårer som strømmer nedover ansiktet mitt og spør hvorfor vi er her i denne situasjonen?
Nå og da åpner du øynene og gir meg et svakt smil, Hver gang jeg ser på deg knuser hjertet mitt litt mer. Øynene dine er etset av smerte, du ser så svak og utmattet ut og jeg kan se lyset i deg blekne, som en lommelykt som går tom for batteri. Mens jeg skriver dette nå kommer alt tilbake siden det øyeblikket vi fant ut at du har kreft. Vi gråt begge, men du skifter raskt fra håpløs modus til en kriger.
Du hadde det vakreste håret og det gjorde vondt for meg å måtte barbere det når du skulle gjennom cellegift. Hver gang behandlingen ble fullført, var alt jeg ønsket å gjøre å holde deg og ikke la deg gå.
Tiden går så fort at vi kom til dette punktet da legene informerte oss om at det ikke var noe de kunne gjøre, jeg var knust. Jeg løp utenfor gråtende og hoppet over at dette bare var en vond drøm, og jeg vil snart våkne.
Du prøver å snakke til meg, men ordene dine er uklare, effekten av smertestillende medisiner de har gitt deg slik at du ikke føler smerte. Jeg kan fornemme frykten din og jeg kan føle at viljen din sklir bort, vil at alt skal være over, men du vet at vi ikke fikk nok tid til å forberede oss og det var ting du ønsket å gjøre og si for å komme deg gjennom det er lettere for meg når du er borte.
Hvordan gikk alt så galt så fort? Hva gjorde vi for å fortjene alt dette? Hvorfor var det ingen som advarte oss om at det kunne være slik ting ville bli?
Jeg prøver så hardt å være sterk for deg min kjære, men forverringen din har gått så fort at jeg er i fullstendig sjokk og jeg sliter med å takle det, sliter med å akseptere det jeg vet kommer og jeg vet at du kan føle frykten min og sorg. Selv om du fortsatt er her føles det som om jeg sørger over deg allerede fordi en så stor del av deg allerede har gått....min modige og sterke mann, min stein å støtte seg på og min aller beste venn min sjelevenn.
Jeg føler at jeg sviktet deg, som om jeg burde ha sett dette komme, vært mer forberedt, passet bedre på deg, presset legene til å prøve hardere, stilt flere spørsmål.......så mange ting jeg burde ha gjort annerledes.
Du sa alltid at denne typen ting som skjer med deg ville være ditt verste mareritt, og nå er jeg fanget inne i det marerittet med deg, og jeg vil gi hva som helst for at noen kan komme og vekke oss.
Jeg kan ikke forestille meg smerten du må være i, og heller ikke tankene, følelsene og frykten du sliter med innvendig. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det bedre for deg, men jeg er helt hjelpeløs.
Jeg skrev dette forrige helg da jeg prøvde å innfinne meg med det faktum at jeg var i ferd med å miste deg min kjære.
Og nå som jeg skriver til deg igjen min kjære mann, så gjør det så vondt at du ikke lenger er her hos oss. Jeg føler jeg har sviktet min plikt. Du dro og jeg føler meg så lurt av livet.
Du og barna var hele livet mitt. Du kjempet kampen mot kreften så tappert, og jeg husker du sa at den eneste grunnen til at du holdt ut all behandlingen var for meg. Jeg var livredd og det gjorde så vondt. Vi drømte om å bli gamle sammen, men lite visste jeg at alle planene vi la ble til ingenting.
Jeg hater å komme hjem til huset nå. Med deg ikke lenger her, er det ikke lenger mitt hjem. Det er bare et sted jeg kommer for å legge meg ned og ikke se noen fremtid hvis ikke for chloe. Jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne se deg, snakke med deg og føle deg bare for en siste gang. Jeg gruer meg til den tiden jeg må være i huset med minnet om din sykdom. Ingenting gir mening lenger.
Jeg vil alltid verne om øyeblikket vi var sammen - det beste skjedde i min
Liv. Nå som jeg har mistet deg føler jeg meg så tom og lurer på hvor lenge jeg kan fortsette uten deg. Jeg savner deg så mye.
Venner forteller meg at tiden vil hjelpe meg å tilpasse meg, men jeg vil ikke. Jeg vil huske deg til den dagen jeg møter deg igjen, uansett hvor det måtte være. Ingen vil noensinne ta din plass i mitt hjerte. Jeg vil leve hver dag som den kommer. Jeg elsker deg så mye at jeg savner deg, min kjære.
Uansett hvor du er, vet jeg at du ser på meg, og jeg vil prøve å leve etter prinsippene dine.
Helt til vi møtes igjen, min kjære Geir Morten Brenna
Geiris. Venn og svoger, og de siste 11 årene også kollega. Opplevelsene med deg, så mange og gode. Altfor mange til å beskrives med ord, men nå kommer de til meg hulter til bulter, og alt jeg husker er øyeblikk fulle av glede. Det er så vondt, og vanskelig å fatte, at du nå har gått ut av tiden. Det skulle jo bli så mange flere slike øyeblikk. Endelig er du fri for smerte, men minnene med deg vil alltid hamre som et ekko i mitt hjerte. Hvil i fred kjære, fine Geiris.
Hvil i fred Melody Dan Mey-ann Claus